Vår historie
Vår historie går tilbake til reformasjonen, da ble den første unitarkirke grunnlagt av presten Ferenc Dávid (på norsk: Frans David) i 1568 i Transilvania (dagens Romania).
De første spor etter unitarer i våre omgivelser skal visstnok gå tilbake til 1600-tallet. Da var var noen polske unitarer (de ble kalt socianere) som uten hell søkte opphold i kongeriket Danmark-Norge. En gammel bylov for Fredrikstad i Østfold skal etter sigende bestemt at omstreifere, jøder og socianere ikke har lov til å slå seg ned i byen.
Unitarer var i mange hundre år etter grunnleggelsen ofte forfulgte av de etablerte kirkesamfunnene. Årsaken til forfølgelsene var stort sett av teologisk art. Unitarene gjorde, og gjør fortsatt, krav på å være kristne uten å betrakte Jesus som guddommelig og samtidig helt fritt tolke Bibelen etter egen overbevisning. De første konflikter oppsto da unitarene avskaffet treenighetslæren, men det var da de også nektet å tilbe Jesus som guddom at de virkelige forfølgelsene satte inn. Unitarkirkens grunnlegger ble kastet i fengsel og døde der i 1579. Dette er årsaken til at de kirkesamfunnene som tror på treenigheten og Jesu guddom, fortsatt har vanskelig for å godta at unitarene er kristne.
I moderne tid har unitarismen nå vært i Norge i mer enn 110 år. Den ble innført fra Amerika av unitarprestene Hans Tambs Lyche og Kristofer Janson på slutten av 1800-tallet. Sistnevnte etablerte en unitarkirke som var i virksomhet i Oslo fra 1895-1937. Den fikk navnet Broderskabets Kirke, som ble forandret til Unitarisk Samfund omkring begynnelsen av århundreskiftet.
Heller ikke i Norge var det lett å bli akseptert som et kristent trossamfunn. Det fikk den unge menigheten merke da den i 1896 søkte regjeringen om å bli regnet som et kristent dissentersamfunn. Etter heftige diskusjoner i departementet ble søknaden avslått fordi menighetens valgspråk ikke kvalifiserte til å være kristen. Valgspråket var: "i higen efter Sandheden og i Jesu af Nasarets Aand forener vi os for at tjene Gud og tjene os selv ved at tjene og elske Mennesker". Regjeringen bestemte derimot at unitarmenigheten skulle være et ikke-kristent dissentersamfunn, og ble på den måten vårt lands andre dissentersamfunn utenfor kristendommen. Det første var det jødiske trossamfunn.
Året etter, 1897, fortsatte diskusjonen om tilhørighet, men en Skrivelse fra departementet avgjorde saken med å understreke at dåp utført av unitarer ikke kunne anerkjennes som kristen dåp. I samme Skrivelse ble det også nevnt at heller ikke mormonernes dåp kunne regnes som kristen. En ny Skrivelse fra 1925 gjentar dette. Og så sent som i 1957 bekreftes dette nok en gang i en lærebok om norsk kirkerett.
I dag ser det derimot ut som om flere og flere er inneforstått med at det å være kristen ikke nødvendigvis bare kan knyttes opp til en bestemt dogmatikk eller en bestemt kirkes syn på hva som er kristendom. I land som Ungarn og Romania er unitarkirkene i dag av staten akseptert som fullverdige kristne kirkesamfunn, om enn katolske, ortodokse og evangelisk-lutherske og noen andre kirkesamfunn kanskje fortsatt har problemer med å akseptere dette. I norske lærebøker omtales unitarene nå som å tilhøre kirkesamfunn i randen av kristenheten.
Allerede i 1909 var det kontakt mellom de norske unitarer og Den ungarske unitarkirke. Dagens norske unitarkirke er en del av denne historiske tradisjon, og da kirkens prest ble prestevelsignet i Budapest var det på bakgrunn av det vennskapsbånd som ble lagt i begynnelsen av forrige århundre.
I dag har vi tett kontakt særlig med unitarkirken i Sverige og med Bela Bartok Unitarkirke i Budapest, der vi også etter avtale disponerer denne menighetens kirkebygning. Her i Norge er unitarkirken i en re-etableringsfase og er på mange måter å regne som en forlengelse for transilvansk unitarisme. Allikevel har vi et særegent uttrykk som skiller oss fra unitarkirker i Ungarn og Romania i det at vi både feirer jødiske og kristne høytider.